Har norske spesialiteter noen fremtid? Og hva synes egentlig dagens ungdom om slik mat? I serien Det Norske Måltid møter vi tre ungdommer som får i oppgave å smake på norske spesialiteter. Først ut er Vestpå og her smaker vårt panel, som består Sara Louise Maghoub (18), Kristian Nordli Jensen (17) og Simen Andersen Stensby (18) på Smalahove. Hva de egentlig synes om denne spesialiteten, får du svar på i programmet.
Smalahove var tidligere regnet som hverdagskost og ble ofte spist med surmelk eller saft til. Når det ble brukt som festmåltid, ble det ofte servert hjemmebrygget øl til. Sauen ble som regel slaktet hjemme på gården og svidd i et eldhus for å få vekk alle rester av ull. Veden som ble benyttet måtte være av løvtrær. Etter at det var svidd, ble hodet delt på midten og uønsket innhold, blant annet hjernen, ble tatt ut. Hodet skulle så legges i vann til neste dag for så å saltes et par dager. Deretter var det for mange vanlig å røyke smalahovet, men ikke alle vil ha det røykt. Salting (og røyking) var viktig for at smalahovene skulle holde seg i noen måneder, siden det ikke var frysemuligheter da. Man måtte likevel passe på å oppbevare kjøttet kjølig. Før servering ble hodet kokt 2-3 timer til kjøttet slapp fra kjevebeinet.
I nyere tid har smalahove blitt sett på som festmat og delikatesse og blir servert på restauranter. Det er særlig fettlaget rundt ørene og rundt øynene og tungen som regnes som delikatesser på et smalahove. Retten serveres gjerne med poteter, fett og kålrotstappe. På Voss blir det arrangert mesterskap i smalahovespising. (kilde: Wikipedia)